Biff til begjær eller besvær?

Illustrasjon av en ku.

En fasjonabelt sen storferapport fra Aftenpostens klimakonferanse.

Da Mia og jeg lanserte Karbondietten, fikk vi følgende melding fra vår bror:

«Digger dette nye initiativet deres. Jeg har imidlertid store problemer med å se for meg Tina klare seg uten kjøtt… (resten av sitatet kommer i et senere blogginnlegg).»

Min eldre søster kunne informere meg om at reaksjonen fra svogeren min var: «Hæ? Skal Tina liksom slutte å spise kjøtt nå? Yeah right».

Jeg elsker mat som blør når den dør – i så stor grad at jeg nok har fortært mer rødt kjøtt enn de fleste andre jeg kjenner. Og jeg er tilsvarende mindre glad i grønnsaker enn så godt som alle jeg kjenner.

Biff, cola og potet.
Lite grønt, mye biff.

Ifølge Fremtiden i våre hender krever én kilo biff 15 ganger så stort jordbruksareal som én kilo korn. I Norge står jordbruket for 8,3 % av norske klimagassutslipp. Halvparten av de utslippene skyldes metanutslipp fra husdyras fordøyelse – eller promping og raping, om du vil.

Houston, we have a problem! Jeg er en klimaversting.

Må jeg virkelig fullstendig oppgi det jeg elsker mest her i verden (bortsett fra familie og bikkja mi) for å kunne holde min klimasti ren? Er det virkelig så enkelt og brutalt?

Det var et av spørsmålene jeg håpet Aftenpostens klimakonferanse kunne gi meg svar på. Jeg fryktet konferansen ville bli moraliserende, og dømme alle oss som ikke er villig til å bytte ut bacon med facon, til en billion karmaminuspoeng og eviglang pine i klimaskjærsilden.

Kloden vår.
Øl og kunnskap – helt ok måte å tilbringe kvelden på , særlig når du slipper å bli vegetarianer.

 

Å redusere inntaket av kjøtt var et sentralt tema på konferansen. Med én kjøttfri dag i uka reduserer du klimagassavtrykket med i overkant av 100 kilo per år. Helst bør du kutte mer. Jo mindre kjøtt du spiser, jo mer monner det.

Kort sagt – kjøtt er ut, veggislivet er in. Derom hersker ingen tvil.

Et lett snev av panikk grep meg.

Denne kroppen er ikke bygd for å bare proppes med linser og bønner.

Derfor ble jeg desto lykkeligere da det ble klart at de som stod på scenen ikke hadde noen intensjoner om å guilt trippe meg inn i en asketisk tilværelse med gulrøtter, belgfrukter og brokkoli resten av livet.

Verken klimaforskere eller Nina Jensen (søsteren til Siv, om du skulle være i tvil) krevde at jeg måtte kutte ut biffen fullstendig, men heller at vi alle viser litt mer moderasjon. Så hvis både jeg, du og din utvalgte/naboen din/bestemora di trapper bitte litt ned, så utgjør det faktisk en god del.

Ryktet på gata er at litt mindre kjøtt er fint for midja også, så det ligger mer enn miljøgevinst i moderasjonen.

Sniksjølskryt: Jeg har allerede begynt moderasjonen, og har innført et par kjøttfrie dager i uka etter at jeg begynte å blogge. Det er jeg litt stolt av.

I stedet handlet kjøttdelen av konferansen i like stor grad om hvordan man legger til rette for mer klimavennlig kjøttproduksjon.

Ei som ikke stod på scenen under konferansen, men som skriver godt (og kjøttelskervennlig) om dette temaet, er Gry Hammer, som driver bloggen Fra jord til bord.

Hun er, som alle andre, enig i at vi må spise mindre kjøtt, men samtidig vil hun bort fra promp- og rapretorikken. Tvert imot ser hun Dagros som et nyttig redskap i kampen mot klimautslipp:

“Kua er ikke problemet, men løsningen på problemet. Ved hjelp av kua kan vi binde karbon til jorda på en mer effektiv måte enn noe annet vi vet om per i dag. Hun kan fise og rape alt hun vil, så lenge vi driver husdyrholdet på en måte som etterligner naturen, ved hjelp av målrettet beiting (også kalt systematisk beiting eller holistic management). Og det er fullt mulig på alle kontinent. Du kan også bruke flokker med sau, geit, bøffel og andre gressbeitende arter til å hjelpe til med dette.”

Jeg syns, muligens ikke overraskende, at det er en spennende tanke at kua ikke bare trenger å være til besvær i klimakampen.

Det var imidlertid ikke bare storfe det ble snakket om på konferansen.

Har du hørt om knøttfe?

Det er blant Språkrådets forslag til navn dersom insekter på sikt havner på matbordet. Mange steder i verden er insekter allerede en viktig næringskilde. Blir det neste steg her til lands?

(Heldigvis) ikke, tror Andreas Viestad. Det er mer realistisk å tenke på insekter som et kortreist og bedre alternativ til det soyabaserte kraftfôret til oppdrettslaksen.

Lurer du på hva de snakket om konferansen for øvrig, kan du ta en titt på Aftenpostens artikkel fra eventet. Som en ekstra bonus finner du navnet mitt der også.

Som fersk grønnblogger og noob på klimakonferansen på Folketeateret i Oslo gjorde jeg nemlig som seg hør og bør en slik situasjon: Jeg sørget for å bli sitert. Jeg tror neppe muligheten for å bli omtalt som ung og nyfrelst i en avis av nasjonalt format vil by seg igjen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s